Hvite strender, blått hav, varme dager, paraplydrinker, og ikke minst iskald øl. Venninna mi og familien dems er i Thailand og jeg misunner dem. Hun sender videoer og bilder og de nyter dagene. Heldiggriser <3 Kunne vært der vi og, men jeg er så redd for å fly og vet ikke hvordan jeg skulle klart og kommet meg til Thailand. «Skulle gått tog da vettu»
Det er så irriterende at det skal stoppe meg. Flyr jo, men ikke såååå langt. Selv om at jeg vet at det er ganske så trygt oppi lufta, tryggere enn å kjøre bil, men tanken inni meg er «herregud, tenk hvis tenk hvis» Nei, jeg får vel snu om tanken, og bli litt tøffere i trynet. For jeg er skikkelig sjalu på de som faktisk får oppleve dette… Men koser meg med bildene hun sender da <3
Hele mitt liv har jeg vel egentlig tenkt slanking.. leste dagboken min fra 1990/91 i går og hver dag på slutten av innlegget skrev jeg : “Idag har jeg vært flink til å slanke meg”. Eller så sto det : ” Nå er det bare 3 dager til mandag og da skal begynne å slanke meg” Altså et tema som har vart hele mitt liv. Jeg har vært en evig jojo slanker og skjønner ikke hvorfor jeg går på den smellen at jeg ikke klarer å holde meg nede når jeg først har kommet meg dit jeg vil :-/ Klarer alltid å gå ned i vekt når jeg går inn for det, og der og da tenker jeg… ahh. “dette er måten å gjøre det på for meg” 🙂
Jeg tror ikke jeg kjenner ei eneste jente som aldri har sagt eller “klaget” over at nå har jeg lagt på meg og nå må begynne å tenke litt over hva jeg spiser. Men kjenner også mange menn jeg ALDRI har hørt det fra, kan ikke skjønne det hehe 🙂 Og sånn som Rune, han er jammen meg glad i å kose seg på kveldene, potetgull, sjokolade og favoritten er jo vaniljeis med sjokoladesaus som stivner på isen, da er det stjerner i øynene hans. Er ikke akkurat noe hjelp i det, føler meg da litt ensom på kanten med gulerota mi, det går jo ikke da!!! Ja.. klart i de periodene det blir kos hver kveld, så går han kanskje oppe en kilo eller 5 men hvem bryr seg.. ikke jeg 🙂
En periode så tenkte jeg ” shit au, jeg får være som jeg er ” og det er vel egentlig slik man burde tenke. Jeg vil ikke være 60 kilo og ikke se ut som meg, men ligge på en linje der jeg har det bra 🙂 Klarer jeg det da tro? ALTSÅ , slanking er vanskelig !!!! Spise sunt og trene, ja det er jo bare å gjøre det, NEI det er ikke det, det krever ståpåvilje og styrke. Jeg har begge deler egentlig 🙂 Nå har jeg satt igang med møter med ernæringsfysiolog for å få litt hjelp til et opplegg jeg kan leve med, og det virker bra så langt (vært der en gang). Men det var interessant å høre ord som forandrer tankegangen, og det fra en profesjonell fagperson. Punkt 1, ikke tenk slanking ! endring i kostholdet, spise fornuftig, sunt og normalt 🙂 Det er de små endringene osv osv 🙂 Åh ikke verre nei, men jeg er glad for at jeg nå kan si : Jeg har sluttet å slanke meg 🙂 🙂 sunn kost, her kommer jeg…….. begynner ordentlig ETTER jul tiiihiii 🙂 🙂
Jeg ble så glad da jeg fant ut at jeg var blitt gravid, jeg skulle bli mamma <3 Samme dag som testen var positiv fikk jeg time hos legen for å få dette bekreftet. Da han sa gratulerer og bekreftet at det var sant reiste jeg på babybutikk og kjøpte en sparkebukse, LITT gira kan man si , men jeg bare måtte 🙂 Jeg fikk termin den 19 mars, og gledet meg stort til ultralyd 🙂
Endelig var tiden kommet og jeg skulle få se deg, og finne ut om alt sto bra til, og det gjorde det 🙂 Du var sprudlende inni magen og hjertet ditt slo fint, og jeg var så lykkelig. Vi ville ikke vite kjønn , ville ha det som en overraskelse <3 Fikk også ny termindato, som da var 21.mars, 5 måneder igjen. Det var bare å nyte resten av tiden og se magen vokse 🙂
Modningskur
Nå var det blitt 21 mars og terminen var her, men ikke noe skjedde. Jeg visste jo at førstegangs fødende kunne gå litt over tiden så da var det bare å vente og være tålmodig 🙂 Ikke visste jeg at tålmodigheten virkelig skulle bli satt på prøve da det gikk 3 uker til før de prøvde å få dette satt igang. Mandag fikk jeg en modningskur som de mente skulle hjelpe, det gjorde det ikke og jeg ble sendt hjem. Slik gikk det hver dag denne uken, ikke noe skjedde. Da jeg kom på fredag morgen fikk jeg en ny kur som satte i gang ting med en gang, endelig… det var nå 22.april, over 1 måned siden termindato. Klokka 15 kom en jordmor inn til meg for å sjekke hvor langt dette var kommet, jeg hadde da hatt vondt siden klokka 09.00 :-/ Hun sa : “Nå begynner det å modnes her og veene vil nok snart sette igang”, WHAT??? 1 cm på vei.. er det mulig, det var en skikkelig nedtur da jeg trodde jeg snart var ferdig !!
Fødselen
Tiden gikk og da klokka var 23 på kvelden var jeg i aktiv fødsel, press veene var i gang, de trodde at om en halvtime var det over, herregud som jeg gledet meg, og jeg var så spent på om det ville bli en jente eller en gutt <3 Men gleden lot vente på seg da han satt fast og legene prøvde alt , sugekopp, tang og de la seg til slutt oppå magen min for å hjelpe til. Da ikke noe av dette funket så ble legen sittende å tenke i det som virket en evighet på hva han skulle gjøre mens jeg presset og presset :-/ Takket være pappaen til babyen ble det fart på sakene, da han rett og slett klikka litt på legen og fikk de til å tilkalle en fødsels ekspert. Klokka var nå 01.40 (jeg skulle jo hatt keisersnitt for lengst) ! Nå kom det løpende inn en lege som rett og slett ble sint for at de ikke hadde tilkalt han tidligere. 7 minutter senere klokka 01.47 kom det til verden en liten gutt , en sliten liten krabat som ikke gråt, var helt slapp og blek. De sprang ut med han , og plutselig lå jeg der helt alene og uvitende om hva som skjedde.. Jeg var så redd, men han trengte bare litt starthjelp 🙂
Lykkelig slutt
10 minutter senere kom de inn med han til meg, og jeg fikk han opp på brystet mitt, vakreste barn jeg noengang hadde sett, og jeg ble forelsket i han ved første øyekast. Gleden over å endelig ha han sammen med meg ble kortvarig da han måtte flyttes til nyfødt intensiv avdelingen. Han var tross alt født 4 uker og 3 dager over terminen, hadde sår i hodet, over øye og de regnet med at han hadde hodepine etter røff behandling av tang og sugekopp osv.. Han fikk den hjelpen han trengte noen dager og en uke senere kunne vi dra lykkelige hjem. HAN VAR PERFEKT <3
Jeg levde med kraftig dødsangst i mange måneder etter en hendelse i familien som satte spor. Spor så dypt at jeg holdt meg inne i nesten hele denne tiden, jeg levde livet godt kamuflert slik at ingen rundt meg skulle merke at jeg hadde problemer. Det vanskelige var jo at jeg hadde kjæreste og barn som jeg skjulte dette for, så flaut hvis noen merket det. Men takket være at en bedrift prøvde seg med et nytt konsept med å levere varer på døren (dette var i 1997) hadde jeg alltid det jeg trengte uten å dra ut for å skaffe det selv. Jeg var ute i hagen med min sønn så han fikk kommet seg ut litt, men ikke lenger enn det. Han var 3 år så han var fornøyd 🙂 Og på en eller annen måte klarte jeg og overbevise pappaen hans om at jeg hadde andre ærender de gangene det var Tivoli eller Sirkus i byen. Jeg klarte ikke og gjøre det selv men ville at han skulle få oppleve det 🙂
Møte med Nissen ?
Hvem er ikke glad i julen, julestemningen i byen, spente glade barn, pakker, pepperkaker, nisseluer og gode venner, jeg var det, jeg elsket det. Men, kroppen min nektet, jeg kunne ikke dra til byen på julegateåpning eller møte med nissen 🙁 En ting man virkelig er flink til med angst så er det å lage unnskyldninger, gode unnskyldninger for å komme seg unna gjøremål man ikke vil, og jeg var ikke noe unntak så jeg kom meg unna det også. Jeg var veldig god på å planlegge skrittene jeg måtte ta for å få andre til å gjøre for meg det jeg ikke klarte selv .Og når det gikk i boks satt jeg igjen med en følelse som var en blanding av lettelse og EKSTREMT dårlig samvittighet,noe jeg hadde hele denne perioden, men vi kom oss gjennom jula denne gang. Jeg visste at jeg måtte åpne meg til noen, men hvem, hva skulle jeg gjøre ……
Nei.. jeg MÅ hjem !
Jeg begynte å forberede meg på at det nå var det på tide og åpne meg for de aller nærmeste, de som jeg merket begynte å bli irritert og lei over at jeg var blitt så “vrang” og “vanskelig” å ha med å gjøre. Fikk høre at jeg var sær, og ble ikke med på noe, sa alltid nei. Den følelsen jeg fikk da likte jeg ikke, for jeg visste at jeg egentlig ikke var slik. Men hadde innerst inne forståelse for at folk mente det, for det var jo det jeg var. Så nå måtte jeg få tatt tak i det. Men det tok mange måneder før jeg følte meg “klar”. En dag ringte Mamma og spurte meg om jeg kunne hente henne på tog stasjonen. Den lå 5 minutter med bil fra der jeg bodde. Jeg svarte ja… Åh herregud, det betydde at jeg må.. jeg hadde ikke vært ute eller kjørt bil på mange mange måneder, men denne gangen skulle det gå. Jeg tenkte at jeg skulle ihvertfall ikke være tidlig ute, hun kunne vente på meg istedet for at jeg skulle vente på henne, det går tenkte jeg… Svetten haglet, hjertet hamret og jeg følte meg uvel, men jeg kjørte ned, hentet henne og hun takket meg for at jeg kunne kjøre henne hjem som var 20 minutter å kjøre…. men nei det kunne jeg ikke..da bare sa det stopp inni meg og jeg sa høyt…NEI, jeg MÅ hjem !!!!
Tiden var inne
Vel hjemme så var kroppen tilbake i en trygg balanse, men nå hadde jeg ikke noe valg lenger for jeg måtte forklare min oppførsel for Mamma. Vi snakket sammen lenge og jeg fikk forklart min situasjon og jeg følte en enorm lettelse. Jeg burde visst jeg kunne snakke med henne før, men et steg var unnagjort. Snakket også med kjæreste og venninner slik at de hadde noe forståelse for meg og min særhet. Og med Mammas hjelp kom jeg meg til en psykolog og fikk kommet meg ut av den verste knipa. Med dette lærte jeg at det er viktig å snakke med noen, dele slike tanker og følelser med NOEN.. Det hjelper godt så man slipper en daglig kamp med seg selv, og jobben det tar å være noe man ikke er utad …….Jeg fikk det bedre og var ikke lenger innestengt i huset 🙂
