I flere uker nå så har flere bemerket at Sheriff ikke har sett helt i form ut og jeg må helt ærlig si jeg har sett det selv. Men, det har ikke vært så ille har jeg tenkt. Jeg har sett at han ser dårlig, hører dårlig og den siste uka har han på en måte glemt at han hadde mat i skåla si. Han leita etter meg gang på gang selv om at jeg satt her og han måtte ut å tisse hele tiden. De siste par ukene har han veldig ofte ult mye når han er løs her og jeg visste at det ikke var helt bra. I dag når jeg sto opp så merket jeg at han var veldig sliten, han bare lå og lå og han bruker å bruke dagene sine til å sitte å se på meg, følge etter meg og være med meg. Ikke i dag!

Han begynte å kaste opp og i en times tid sov han bare mellom hver gang han var dårlig. Nå måtte jeg ringe veterinæren og få en time til helsjekk, blodprøver osv. Det første jeg fikk vite var at han var så å si blind på høyre øye, pupillen reagerte ikke i det hele tatt og venstre øye var heller ikke bra. Blodprøvene viste flere problemer og veterinæren sa at hun syns nok var nok! Han er 14 år nå og jeg syns vi skal si stopp. Jeg var redd for nettopp dette, derfor har jeg ventet med dette legebesøket, men i dag måtte jeg bare legge min egoisme til side og gjøre det.  

Jeg visste hva som lå foran meg, jeg visste at jeg måtte høre på de som kan dette og jeg visste jeg måtte la han gå. Men, jeg måtte ta han med meg hjem litt først, gi han god mat, kose litt med han, snakke med han og bare ha han. Klokka 16 skulle vi være tilbake hos veterinæren og skrittene mot kontoret med Sheriff i mine armer er de lengste jeg noen gang har gått og det gjorde vondt langt inni hjerterota mi. Tiden der inne orker jeg ikke å skrive om engang, men å gå derfra tomhendt var hjerteskjærende. Lille vakre Sheriffen min, nå sover han godt…. for alltid 💙 😭