Hele tiden tenker jeg på Sheriff, glemmer at han ikke er her og ser etter han mange ganger om dagen. Jeg vet at han er borte, men det er ikke bare å snu vaner jeg hadde med han. Oppå buret hans la jeg ofte jeans’en min når jeg byttet til go’buksa, så i dag havna den på gulvet da jeg glemte at buret ikke var der. Det er sånne småting liksom, du vet når jeg mister en matbit på gulvet så behøvde jeg aldri å tenke på å ta den opp. Jeg hadde jo støvsuger rundt beina hele tiden og ikke minst en trofast tilskuer på uansett hva jeg gjorde. I dag smiler jeg ved tanken på hvordan han faktisk var og hvor avhengig han var av å ha meg i nærheten.
Jeg har så mange gode minner med denne tassen min og det er jeg så glad for 💙
Sånn vil det nok være en stund og det er nok bare helt normalt og kanskje ikke så veldig rart. Jeg elsket å ha han her, jeg elsket hans selskap og jeg sitter nå igjen med en tanke på at jeg er glad for at han nå fikk ro i sjelen. Det er godt å tenke sånn, det gjør at det er lettere å snakke om han som fortid og se alle de gode årene jeg fikk med han. Jeg har masse bilder, masse videoer og masse masse minner. Jeg skal få laget en sånn plate i aluminium med tekst på til minne om han som skal settes fast på steinen min. Der vi egentlig skulle begrave Sheriff en gang i fremtiden, men når dette nå skjedde så føltes det helt feil å ta han med hjem igjen, men likevel skal dette være hans plass også.
Ha en god natt alle sammen, takk for at DU var innom meg her ❤
Følg meg gjerne på Instagram HER og på min facebook side HER ❤
Jeg er en blogger og skriver hver dag, jeg skriver når jeg er glad, sint, lei og trist, det hjelper meg godt å få ned ord. Nå er jeg så trist og jeg er helt tom for noe annet enn å få ut det som er i mitt hjerte her og nå. Det er så vanskelig å tenke på noe annet enn deg, jeg skulle så ønske du var her. Du er nemlig det eneste som er i hodet mitt i kveld og jeg savner deg så inderlig!
Det er bare rart at du ikke er her Sheriff, en ting er sikkert, du blir ALDRI glemt 🥲
Det er vanskelig å skulle skrive om noe annet enn min lille engel i dag, for jeg er litt tom for andre ting nå på morgenen. Det føles rart og uvirkelig! Men, det blir bedre bare jeg får ut mine tanker, det skal gå fint, men det er ferskt ennå. Det var så rart å stå opp uten han i dag for hver morgen når jeg har stått opp så har jeg hørt snorkingen fra buret. Etterfulgt av romstering for å komme seg ut av teppene han lå under, da var det en liten tass som ville ut. I dag er det stille her, buret står der og jeg kjenner på tomheten i huset. Kvelden i går var vond, jeg både hørte og så han overalt og jeg tok meg i å gå mot buret for kveldsluftingen hans før jeg satte på alarmen. Jeg har jo gjort det i så mange år, så det kommer nok til å sitte i lenge.
Han vil alltid være min Sheriff, min champion og han vil alltid ha en spesiell plass i dypet av mitt hjerte. Hvil i fred lille venn ❤
Jeg vet at dette var riktig å gjøre, jeg vet at han var sliten og jeg vet at har det godt nå. Men midt oppi dette så blir man litt egoistisk og jeg er faktisk litt stolt over meg selv at jeg klarte å legge den til side i går. For min første tanke var “han kan jo være med oss over helgen bare i hvert fall”. Og med den tanken dro jeg hjem fra veterinæren, men jeg kjente fort at det bare ville gjøre vondt verre å utsette det vonde som ville komme likevel. Men, jeg skal huske alle fine stunder jeg delte med deg, minnene skal jeg bevare for alltid i mitt hjerte. Herlighet, du tok alle priser i utstillinger, du var både nordisk champion og veteran champion, tenk det ❤
TUSEN TAKK FOR ALL OMTANKE ❤
Følg meg gjerne på Instagram HER og på min facebook side HER ❤
I flere uker nå så har flere bemerket at Sheriff ikke har sett helt i form ut og jeg må helt ærlig si jeg har sett det selv. Men, det har ikke vært så ille har jeg tenkt. Jeg har sett at han ser dårlig, hører dårlig og den siste uka har han på en måte glemt at han hadde mat i skåla si. Han leita etter meg gang på gang selv om at jeg satt her og han måtte ut å tisse hele tiden. De siste par ukene har han veldig ofte ult mye når han er løs her og jeg visste at det ikke var helt bra.I dag når jeg sto opp så merket jeg at han var veldig sliten, han bare lå og lå og han bruker å bruke dagene sine til å sitte å se på meg, følge etter meg og være med meg. Ikke i dag!
Han begynte å kaste opp og i en times tid sov han bare mellom hver gang han var dårlig. Nå måtte jeg ringe veterinæren og få en time til helsjekk, blodprøver osv. Det første jeg fikk vite var at han var så å si blind på høyre øye, pupillen reagerte ikke i det hele tatt og venstre øye var heller ikke bra. Blodprøvene viste flere problemer og veterinæren sa at hun syns nok var nok! Han er 14 år nå og jeg syns vi skal si stopp. Jeg var redd for nettopp dette, derfor har jeg ventet med dette legebesøket, men i dag måtte jeg bare legge min egoisme til side og gjøre det.
Jeg visste hva som lå foran meg, jeg visste at jeg måtte høre på de som kan dette og jeg visste jeg måtte la han gå. Men, jeg måtte ta han med meg hjem litt først, gi han god mat, kose litt med han, snakke med han og bare ha han. Klokka 16 skulle vi være tilbake hos veterinæren og skrittene mot kontoret med Sheriff i mine armer er de lengste jeg noen gang har gått og det gjorde vondt langt inni hjerterota mi. Tiden der inne orker jeg ikke å skrive om engang, men å gå derfra tomhendt var hjerteskjærende. Lille vakre Sheriffen min, nå sover han godt…. for alltid 💙 😭
Ute blåser det liten storm og det er så godt å se at levende lys kan stå stille i vinduskarmen for det. Det kunne de nemlig ikke med de gamle vinduene, da hadde vi flaks hvis de ikke sluknet. Merker så stor forskjell på temperaturen inne også så det gjør meg glad. I dag så har vi fornyet noen gamle møbler og det ble så fint. Jeg liker når det bare trengs et par strøk maling så er det «gammelt» blitt nytt.Dette bordet har jeg hatt stående inne på soverommet lenge og jeg la det faktisk ut for salg i et øyeblikk fordi jeg ville ha et som var svart. Så slo tanken meg at jeg så klart bare kunne male det så ble det så godt som nytt og svart i samme slengen. Og det ble kjempefint. Med det samme malinga sto fremme så fornyet vi likeså godt en sittebenk. Til den har jeg bestilt stoff slik at vi kan sy om sitteputa på den.
Men nå tror jeg jammen meg at jeg ikke har noe særlig mer å male og det kjenner jeg er HELT OK. Det har blitt mye av det i det siste, men må man så må man. Nede er gulv ferdig lagt i 3 rom og i morgen blir resten av varme i gulvet lagt. Så nå nærmer det seg virkelig ferdig og det skal bli så utrolig godt. Komme litt tilbake til normalen her i huset. Gleder meg også til å vise frem hvordan det blir når det er ferdig.Jeg kan ikke si at jeg er lei av oppussing, men jeg er litt lei av at det tar så mye av min tid. Enten med gjøremål eller tanker, planlegging og innredning. Jeg har jo både møblert og plassert ting flere gangen både i hodet og på ark. Kjekt å vite hva jeg har å gjøre når man endelig kan sette i gang med det. Jeg er i hvert fall glad for at jeg bestemte meg for gjenbruk av møbler jeg allerede hadde stående, da slapp jeg å kjøpe det nytt. Og for øyeblikket må alt oppbevares oppe også, så det er litt mye greier.
Nå skal jeg gå og se litt på tv før jeg skal legge meg, er så trøtt. Håper at dere har en fin kveld🙏
Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞
I dag tok jeg endelig mot til meg og ringte til veterinæren da jeg har følt at Sheriff ikke har vært helt seg selv de siste dagene. Spesielt i går kveld og i dag tidlig så følte jeg at han ikke var som vanlig. Jeg fikk time med en gang og dro på Larvik smådyrsklinikk og fikk sjekket han grundig. Nervene mine var i helspenn og dette gruet jeg meg skikkelig til.
Tankene mine gikk ut på hva jeg skulle gjøre hvis han var skikkelig syk, hvordan jeg skulle fortelle det hjemme og hvordan de ville reagere. Hvordan ville jeg reagere hvis dette gikk galt…
De er utrolig flinke der nede og måten de tar vare på både dyrene og oss som kommer med dem er fantastisk. Stakkar lille Sheriff var skikkelig skeptisk fra det øyeblikket vi gikk inn der og det hadde vært litt moro å visst hva han tenkte. Oppe på undersøkelse benken klamret han seg fast til meg og var skikkelig redd, uff fikk vondt i hjerte mitt jeg da, men han måtte jo bli sjekket.
Etter en generell undersøkelse var det tid for blodprøver, og jeg ble glad når de sa det var utvidede prøver. For de sier litt om formen hans. Sheriff var IKKE glad når han så dette utstyret, for han skjønte fort at det kom ikke til å bli godt. Så han prøvde å krype inn i jakka mi 🥰
Han hadde ikke kjempe mye blod å by på, men etter å ha “tømt” begge forben for blod så hadde de nok. Så det ble ikke ett stikk, men to. Og det likte han svært så dårlig, men var flink da og ikke noe tull. Så var det å vente 30 minutter på prøversvar, og jeg hadde hjerte i halsen, jeg var skikkelig nervøs for hva de kunne finne.
Men… alle prøver var fine og vi kunne dra lykkelige hjem igjen. Så nå kan jeg puste ut, og satse på at han holder ut i noen år til. Lille fine Sheriffe’n vår.
Altså finnes det noe skjønnere enn valper? Åh, jeg så og hilste på verdens skjønneste valp i dag og jeg blir jo bare helt valpe syk. Det var ikke akkurat den på bilde, men samme type hund med samme skjønne blikk. Jeg bor sammen med en som OVERHODET ikke er på mitt lag ang å få en liten hund til etterhvert. Han vil gjerne ha hund sier han, men da skal det være doberman eller rottweiler.Så Sheriff… du får bare holde ut noen år til, for etter deg blir det tydeligvis ikke flere. Min lille chihuahua blir tross alt 12 år på julaften så man vet jo aldri hvor lenge han blir. Men hvis jeg er riktig heldig så sitter Sheriff fortsatt ved min side og ser på meg i 4-5 år til..🤞 Jeg vet jo at en skjønn liten valp ikke er en valp så lenge, og at de vokser opp å krever sitt, så kanskje det er greit å være ferdig med hund når den tid kommer at vi ikke har denne finingen lenger, da kan vi låne Bobbii’sen litt når savnet blir for stort.En ting er ihvertfall sikkert og det er at en hverdag uten en firbent kommer til å bli rart. Og jeg vet jo også at det ikke er mange år igjen og jeg får helt vondt i hjerte av tanken på det ❤
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤
De fleste med hund er bekymret for hundesykdommen nå om dagen, og veterinærene har ennå ikke funnet årsaken/kilden til dette. Hvis man er så jækla redd hvorfor i svarte kaster man avføring rundt seg da? Hva er vitsen med å ha med disse posene hvis man ikke skal bruke dem riktig. Det er for jævlig at man skal kaste denne plasten med dritt i naturen og ikke minst med tanke på miljøet og smitte. Jeg er redd for min lille tass, og tar mine forhåndsregler akkurat nå, men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre hunder. Uansett hundesykdom eller ei så kunne jeg aldri kastet fra meg disse posene, er det så veldig vanskelig å ta de med hjem til søpla deres??? Dette kan jeg bare ikke forstå, så alle som gjør dette burde virkelig skjerpe seg!
Jeg tør ikke gå tur med Sheriff før de har funnet ut årsaken til alle de syke og døde hundene de siste dagene. Jeg er skikkelig redd for at han skal bli smittet av noe han sleiker på e.l. Så nå har han en egen lufte rute i hagen, og det er kun der han får lov å gå. Heldigvis har vi ganske stor hage så han får luftet seg skikkelig.
Jeg er ikke hysterisk, men bedre å være på den sikre siden enn så lenge. For det er jo helt tragisk det som skjer rundt om på Østlandet med våre trofaste 4 beinte venner. Sheriff er egentlig bare glad for å slippe å gå så langt, for han er en frysepinne, og trives aller best inne under noen pledd eller ihvertfall ved varmen hehe.Lille krabaten er snart 12 år og jeg vil gjerne ha han så lenge det er mulig, så da tenker jeg at det er bedre å være føre var. Jeg kan ikke skjønne hva det er som gjør at disse hundene har blitt så syke.. stakkar dyr ❤
Ta vare på deres dyr og tvi tvi for at denne sykdommen blir borte!
Denne uken har Sheriff vært på “ferie” hos Daniel og Martine, og det har vært veldig deilig da jeg har hatt masse å gjøre. Han koser seg masse der sammen med dem og lille Bobbii, men nå savner jeg han ❤ Rart med det, men hele tiden som han har vært borte som er en uke i dag, har jeg liksom “sett” han tasse rundt her. Jeg må virkelig si jeg gruer meg skikkelig til den dagen han ikke er her mer, han er faktisk snart 12 år gammel. Men heldigvis så har jo disse småtassene lang levetid, men likevel ikke lenge nok. Så vi satser på 6-7 gode år til ❤
