Jeg tenker mye og spør ofte: «hvorfor gjør de egentlig sånn», «hvorfor har det seg slik at?» eller «hvordan får de til det?» Når vi ser film, kanskje en Rune har sett før, så spør og graver jeg mye «Tror han ville brukt mute knappen på meg hvis det gikk» Veldig ofte hvis jeg ser på et program, la oss si for eksempel ungkaren/kvinnen. Da googler jeg «vinnerne» etter første program, samme med Masterchef. Har funnet ut at det er gøy å følge utviklingen til vinneren/vinnerene. Merkelig

Skjønner ikke helt greia med det, men jeg er en tenker, og en godtroende en. Jeg tror på nesten alle svar jeg får når jeg spør om noe. En gang vi kjørte med pappa og stemor i undervanns tunellen i Tromsø, så spurte jeg pappa: «Er det helt trygt her?» Han svarte: «Vel, det var en sprekk i taket her i fjor, de måtte stenge, det sprella masse fisk i veibanen på bunnen av tunellen» 

Hmmm jeg tenkte videre på dette inni meg, og så for meg hvordan det måtte ha vært, skummelt tenkte jeg, for de som måtte reparere dette. Da vi igjen kjørte gjennom tunellen noen timer senere, så tok jeg det jo så klart opp igjen, lurte veldig på hvordan det ble håndtert. Vel da fikk de seg en meget god latter.. av meg, som ble lurt trill rundt. Hørte bare rundt meg: “Sprella fisk.. HAHAHAHA”

Jaja man blir ikke smart av å ikke spørre hvis man lurer, og ei skrøne i ny og ne til meg som tror på alt, er vel greit det også. Kanskje jeg skal revurdere noen av svarene Rune gir meg også, hmmmm hehe.