“Foreldrene mister datteren i en bilulykke. Da måtte sykepleieren skrive dette til dem” Kilde her
“Dere var knust. Sjokkerte. Datteren deres kom livløs inn på sykehuset i morges. Hun var bare 18 år gammel. Vi gjorde vårt aller beste. Vi prøvde gjenopplivning i 45 minutter. Men ingen kommer tilbake fra en hodeskade og et kraniebrudd som det der. Vi ville ikke vise dere det, så vi la håret hennes slik at dere ikke skulle se de store skadene. Ingen foreldre skal måtte se barnet sitt slik.
Jeg stod ved siden av legen mens han fortalte dere det på best mulig måte. Rettelse – det finnes ingen «beste» måte. Det er ord som kan knuse enhver person. Dere mangler en person nå.
Nei, hun led mest sannsynlig ikke. Bilulykken, som etterlot én kritisk skadd, og to med mindre skader, skjedde på et øyeblikk.
Dere knakk sammen på gulvet. Deres verden knuste. Mamma og pappa var knust. Og der står jeg, prøver å holde masken med hendene mine foldet foran meg. Dere holder rundt hverandre. Skriker. Gråter.
Jeg passer på ansiktsuttrykket mitt. Jeg tilbyr den hjelp jeg kan gi. Dere avslår og holder enda hardere rundt hverandre. Jeg står klønete ved siden av dere. Tilbyr dere tørkepapir, et glass med vann. Jeg står her som en stolpe av støttende forståelse for å prøve å lette deres smerte og lidelse i den mest diplomatiske, politisk korrekte måte som sykehuset tillater. Jeg nikker, jeg rister på hodet. Jeg tilbyr en klapp på skulderen. Til slutt må jeg forlate dere. Mer familie har kommet til sykehuset, og jeg vet at dere er i gode hender.
Det dere ikke vet, er at også jeg er knust.
Jeg gråter hele veien hjem. Jeg så datteren deres på Facebook. Hun var vakker. Nettopp ferdig på videregående. Hun hadde et helt liv foran seg. Det er så urettferdig.
Jeg var full av raseri da jeg kom hjem. Jeg kastet baggen min over kjøkkendisken. Jeg falt til gulvet, slik som dere, og gråt.
Selv om jeg er for ung til å ha barn på samme alder som deres datter, har jeg en yngre bror som er 18 år. Han gjør akkurat det samme som deres datter gjorde: Råner frem og tilbake sammen med venner sent på kvelden. Det kunne like gjerne vært han som lå død i veien.
Jeg er mer lei meg enn dere noensinne vil forstå. Det er ikke noe dere kan vite. Men jeg gjør. Og forhåpentligvis vet datteren deres også. Jeg har aldri kjent henne, men jeg sørget over henne.
Vi sykepleiere kan ikke alltid vise følelsene våre. Det kan handle om profesjonalitet eller sykehusets regler, men vi bryr oss.
Deres sorg gjør oss vondt. Vi sørger med dere.”
Så husk det. Sorgen deres er følt. Den er delt.
Jeg vet ikke om dette er sant eller ei, men tenk på hvordan det må være å faktisk stå der i slike situasjoner. Man tenker ikke så veldig mye over det egentlig, men slik er det nok veldig mange plasser, så all ære til alle sykepleiere der ute for alt dere går igjennom. Dette var rørende syns jeg ❤
Følg meg gjerne på Instagram HER og på min facebook side HER ❤
Å som jeg ønsker dette brevet er sant…. Mener jeg så brevet på engelsk enten på Facebook eller Twitter tidligere i dag, og jeg ble like rørt da som nå.
Ja det har gått litt rundt i dag, utrolig rørende og det er uansett noen som har det slik selv om at dette brevet ikke er reelt. 🙏
Jeg kan vel liksom ikke se noen anledning til at noen skulle få for seg å skrive dette her, tilsynelatende anonymt derav uten copyright, uten at det var for å få utløp for noe som var ektefølt.. Var det fiktivt, i form av en slags mininovelle, så går jeg jo ut i fra at h*n hadde tatt eierskap!.. Dessuten syntes jeg det skinner igjennom en del referanser til rutiner som blir logisk/naturlig når en blir de fortalt, men som iallfall ikke jeg bare ville ha kunnet tenkt meg til som utenforstående..
Men uansett.. Om så skulle ta feil, og dette viser seg ikke å være selvopplevd, så er jeg iallfall ikke et øyeblikk i tvil om at det er representativt for hvordan slike situasjoner faktisk oppleves for de som dealer med det..
Ja dette ble jo delt rundt omkring og uansett fint skrevet ❤ Helt sikkert en ektefølt opplevelse for noen når slike ting skjer ❤