Her om dagen gikk jeg inn i en butikk i Larvik og en fyr bare: “Næææ, er det deg? Er det virkelig deg Lene, herregud, det var lenge siden…hvordan står det til med deg?” Jeg fikk en klem, og samtidig prøvde jeg å vri hjernen for å komme på hvem denne personen er. Jeg hadde rett og slett ikke peiling.😳 Det er jækla stressende når man tenker så det knaker, og prøver å se etter kjennetegn, men ikke kommer noen vei. Samtidig som jeg gjør det snakker denne personen om alt mulig, så jeg føler at samtalen har kommet for langt til at jeg kan spørre hvem det er. Siden navnet mitt ble brukt så tar han ikke feil heller. Hva gjør man da da? Bare fortsetter å late som om man vet hvem man snakker med?

Dilemma! Vel “heldigvis” etter en stund ringte telefonen min, så jeg fikk avsluttet samtalen og sa “veldig hyggelig å se deg igjen”. Følte liksom at jeg måtte gi noe jeg å, og siden jeg skulle gå så kunne jeg jo si slik. Neste gang burde jeg kanskje bare si at jeg ikke husker han/henne igjen med en gang? 🤦‍♀️

Nyt dagen

-Lene- 🌷

Følg meg gjerne på Instagram og snapchat 😊