I mange år hadde jeg en daglig kamp med meg selv, jeg visste at hver dag var en utfordring. Jeg visste at mine venninner kom med forslag om ting vi kunne gjøre sammen. Jeg visste at Daniel ville på kino eller på lekeplassen, jeg visste at utfordringene ville komme hver dag. Jeg visste at jeg igjen måtte si nei, jeg visste at jeg heller ikke denne dagen kom til å fortelle hvorfor. Jeg visste at min maske nok en gang skulle på og jeg visste at unnskyldninger måtte planlegges. Jeg visste alt dette, men de rundt meg visste ingenting.Dette var noen vonde år, jeg var ensom inni meg.. selv om at jeg hadde folk rundt meg hele tiden. Jeg var ensom med hva som foregikk, og jeg klarte bare ikke å få det sagt. Jeg trodde jeg skulle komme til å bli dømt og ikke forstått, jeg trodde noen kom til å le av meg, jeg så for meg var det tryggest å bare dele det med meg selv. Men der tok jeg feil.. for fra den dagen jeg åpnet meg om min angst så lettet det så på alt jeg hadde inni meg. Og endelig kunne jeg begynne å leve litt igjen.!At jeg NOENGANG skulle være åpen om dette, det hadde jeg aldri trodd på den tiden, men gud som det har vært til hjelp. Jeg kunne endelig senke garden min, jeg kunne endelig sette ord på hvorfor, endelig kunne jeg leve litt igjen. Det er så viktig å åpne seg til de rundt deg, de forstår når du forklarer, så snakk om det, det er ikke farlig, det er til stor hjelp. Og gir deg muligheten til å leve et bedre liv. Jeg er så takknemlig for all støtte jeg har fått opp igjennom årene ❤
