Min x og jeg bodde hos hans søster L når huset vårt var under oppbygging. Denne morgenen reiste jeg på butikken tidlig for vi skulle lage stor middag den dagen. Da jeg kom tilbake fant jeg L i stua der hun hadde fått et meget heftig astma anfall, hun fikk ikke puste og hun søkte desperat etter luft. Jeg kastet meg over telefonen og fikk ringt etter ambulanse med engang.

Det tok 13 minutter fra jeg ringte til de kom, og den tiden føltes som en evighet. Hun hadde allerede tatt max grense av alle sine medisiner før jeg kom fra butikken,så hun kunne ikke ta mer. Og jeg kunne ikke gjøre annet enn å få luft inn i huset og prøve å roe henne ned, jeg følte meg HELT hjelpeløs. Jeg var sikker på hun forsvant fra meg når øynene hennes rullet bakover.

Akkurat da kom de fra ambulansen inn døra og hun ble i hui og hast «kastet» inn i sykebilen og avgårde kjørte de med fulle sirener. Det er helt utrolig hvordan man klarer å holde roen når man må. Reaksjonen får man ta når den kommer i slike tilfeller. Tilbake satt jeg som lamslått og tårene bare fosset nedover kinnene. Så utrolig fælt det er å ikke kunne hjelpe og det var så vondt å se henne ha det slik. Heldigvis kom hun seg raskt til hektene i sykebilen og på sykehuset hvor hun ble noen dager før hun kom hjem igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne opplevelsen satte en støkk i meg og jeg er bare så glad for at jeg kom hjem når jeg gjorde, gud veit hvordan det hadde gått hvis jeg ikke gjorde det. Men jeg kom hjem, så det er jo egentlig ikke noe å tenke på ❤

“Jeg gir deg en klem fordi du er til. Fordi du er god, gir jeg deg to. Jeg gir deg tre klemmer en dag du er lei, men også fordi jeg er glad i deg”