…. jeg er både hønemor og pysete. Jeg tror ikke jeg kommer unna det lenger. Når det gjelder det å være hønemor så tror jeg ikke det er noe som kommer til å gå over noengang..I går da jeg var sammen med gjengen ved båten så skulle Daniel kjøre vannscooter, og jeg kjente at det gjorde vondt i hjerte. Det tordnet i bakgrunnen, og jeg ble så klart redd, han prøvde å forklare meg at det var vær som hadde vært der. Når han satte fart utover så kjenner jeg på mamma hjerte at om jeg kunne bestemt så hadde han ikke gjort det. Hjelper at han er så ansvarsfull som han er.I dag har jeg vært på sjøen en tur med mommo, søs og jentene og lille Alma, kjempekoselig. Men glem det om jeg bader, kan jo være maneter og ting i sjøen som jeg ikke ser. Er det mulig, alle bader i dette været da, men neida ikke jeg. Jeg må slutte å se for meg farer, for som regel bekymrer man seg unødvendig og det vet jeg. Men uff, jeg er litt redd for alt tror jeg. Jeg bodde i vannet før, og var aldri redd for noe. Men det er nok bare slik det har blitt, jeg får bare innrømme det og godta det.
Jeg er blitt mer pinglete på sjøvann jeg også. Hvis det er MØRKT vann, og dypt, og kanskje maneter. Men jeg tar meg bare litt DYPP, på stranda jeg. Går ikke langt ut, bare må ned å kjøle meg ned. Har gjort det nå i år, og i fjor
Jeg er blitt mer pinglete på sjøvann jeg også. Hvis det er MØRKT vann, og dypt, og kanskje maneter. Men jeg tar meg bare litt DYPP, på stranda jeg. Går ikke langt ut, bare må ned å kjøle meg ned. Har gjort det nå i år, og i fjor
Ja er litt skummelt
dypp er bra 