En ettermiddag så jeg ut av vinduet og fikk øye på henne, hun sto ute. Da gikk jeg ut og latet som om at jeg leita etter noe ute ved bilen min (håpløst). Harket litt for meg selv i håp om at hun hørte meg og ropte på meg, så jeg fikk snakket litt med henne (sjenert vettu). Hun så meg, ba meg komme bort og vi snakka sammen lenge. “Endelig…isen brutt, phuu!”
Dagen etter tidlig på morgenen satt hun ute igjen, og da tenkte jeg “nå kjenner jeg henne litt så da stikker jeg bort”. Får være litt kul da og ikke være sjenert, hjelper noen ganger det på flauheten å heller være kul. Så jeg sa muntert til henne “Heeeei, hva sitter du her og depper over, skulle jo tro noen hadde dævva??” Lite forberedt var jeg på svaret.
“Ja Lene, Pappa døde i natt, jeg fikk beskjed nå i sta” Eh.. atte ehh..(om det hadde vært mulig og forsvinne) Fy flate, jeg har ALDRI vært mer satt ut i hele mitt liv, fikk ikke frem et ord og jeg sprang hjem. Etter en liten stund kom hun og ringte på og sa,”vi er ikke synske og du kunne jo ikke vite, det går bra”. Uff, jeg ga henne en god klem, og fra den dagen ble vi veldig gode venner, og nå, 18 år senere er hun en av mine beste venner og denne historien “ler” vi av i dag ❤
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤
Dette er en repost (en av mine første innlegg)
