For en stolthet det var å gå tur med lille Amelia i går, følte meg som kongen på haugen der jeg gikk. Smilte til alle jeg møtte og hadde egentlig lyst å bare si “Hei Hei, dette er mitt barnebarn, vil du se henne?”. Men det får holde med at jeg viste alle jeg snakka med (ukjente) bilder av henne når hun var helt fersk. Jeg kjenner jo at jeg er litt tullerusk når det kommer til henne. Jeg er jo så stolt, men det er ikke sikkert at alle andre bryr seg så mye og det skjønner jeg jo. De kjenner oss jo ikke i det hele tatt. Uff a meg, det er ikke bare bare å få barnebarn og attpåtil ville vise henne frem som Rafiki viste frem Simba i Løvenes konge. Men…Vi lever ikke i jungelen, vi lever i en verden med jungeltrafikk, så det er kanskje greit å skåne henne noe og ikke legge ut bilder av henne hele tiden ❤ Jeg nyter tiden nå, og jeg gleder meg så til hun faktisk vet hvem jeg er og blir glad for å se meg. Man vet jo ikke hva hun tenker nå annet enn på mat, ny bleie og sove. Det er jo hennes hverdag, men nå har hun begynt å smile skikkelig, og litt småprating med hennes hese lille skjønne stemme.
Ja dere skjønner.. TULLERUSK…!
Nå skal jeg fikse ei bøtte med godt såpevann, få vekk det tykke laget med støv som ligger rundt omkring. Det skulle vært gjort i går, men… ja, trenger jeg å si det… Nei.. jeg ble opptatt med andre små ting ❤ Så da får jeg ta det i dag, for en ting som er sikkert, det er at støvet går ikke noen plass, det er her fortsatt i dag. Så da setter jeg i gang med det, og på tampen her så håper jeg dere kan gå inn å følge Husetpaalandet.no på Instagram, fordi hun fortjener det. Så ønsker jeg dere en knakende fin torsdag, så blogges vi senere.
