Daniel var liten og gledet seg til Jul 🙂 Ved pakkeåpningstid så han nissen luske rundt ute (han hadde tydeligvis fått med seg mer enn oss på ankomsten hans)Han var spent på pakkene og litt i 100.. Nissen kom inn “Ho Ho Ho, er det noen snille barn her?” Med sine store brune øyne sa Daniel “jaaa, jeg har vært snill i HELE år“
Spent åpnet han pakkene han fikk, for en glede <3 Når nissen hadde gått, sa vi som alle foreldre gjør “Åå tenk at nissen kom Daniel, tenk at han hadde tid til det, du må ha vært ekstra snill? 🙂” Svaret Daniel ga glemmer jeg aldri “Det er jo ikke så rart, han kjørte jo rask bmw, jeg så han parkerte” ! ooooops !!! 😀
I kveld har jeg virkelig fått julestemning og det er så hyggelig, og jeg vil dele den med dere. Først vil jeg si at jeg er så takknemlig for at jeg hver dag har mange lesere, og det er så gøy å skrive og dele litt av meg selv med dere:-) Håper dere henger med videre 🙂 <3
I kveld har vi vært en tur hos mamma, det er godt å komme til henne og se på at hun styrer litt med bakst og sånn. Julepyntet leilighet, julepynt som i alle år har vært HER i huset, fra jeg var liten til nå (noe er fortsatt her, hysj) Jeg husker hvor noe av det brukte å være rundt her, hadde liksom sin egen plass hvert år da hun bodde her, å se at det fortsatt er fremme, det gir meg en god julefølelse <3 MINNER 🙂
Mamma sine nisser <3
Så kommer pakkelappen fra pappa, skynder meg å hente pakken på posten. Er den liten eller stor, er det harde eller myke pakker, hva står det i julebrevet (blir aldri for gammel for sånt) elsker å åpne den, i dag lå det en pakke på toppen. Sendte en melding til han ” Den pakken på toppen, kan den åpnes nå??” Jippi, det kunne vi, der var det en sååå fin skål som han har dreid til oss. Flinke Pappan min 🙂
Håper dere har begynt å få julestemning også og ikke bare stresser med alt som skal gjøres, Ha en fin førjulskveld <3
Vi er skapt som unike mennesker, vi er alle forskjellige, ingen av oss er like. Til og med eneggede tvillinger er forskjellig. Vi fikk utdelt hver vår hjerne som betyr at vi ikke alltid tenker likt eller ser likt på ting. Og det er noe vi bare må godta og respektere. Selv om det ikke er så lett bestandig.
I starten av et forhold for eksempel så er vi jo alle i en kjærlighetsrus, vi gjør det meste sammen og er stort sett enige på ting, gjøremål og meninger.(Må jo imponere hverandre litt) Men etter hvert så blir man varm i trøya og forskjellene dukker opp. Eller så oppstår det noe underveis som utgjør forskjeller. Sånn er det jo bare.
ingen brikker er like, men de passer sammen for det
Det jeg syns er viktig er å godta at man ikke er like, at man ikke gjør ting på samme måte, man liker ikke samme ting bestandig og har forskjellig smak. Det betyr ikke at man er feil for hverandre selv om at det i mange tilfeller er STORE forskjeller, det viktigste er å forstå det og godta det. Vi er forskjellige på mye, det er sånn det virkelig liv er, bare husk å la hvert menneske være seg selv, det er viktig 🙂
Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.
Når jeg setter meg ned å lager fondantfigurer så forsvinner jeg inn i en boble, da kan jeg sitte i timesvis uten å merke at tiden går, jeg er så glad for at jeg har 2 hobbyer jeg elsker. Jeg har alltid vært kreativ(om jeg kan si det om meg selv) og liker å se at det jeg gjør blir bra. Har heldigvis den tålmodigheten jeg trenger til pirk, og det er jo veldig bra da det meste er pirk, og som den perfeksjonisten jeg er så SKAL det bli bra! 🙂
Jeg er også så glad for at jeg blogger, jeg trives så godt med det, og er så lykkelig for at dere leser, uten dere hadde det jo ikke vært like gøy. Tar gjerne imot forslag til hva dere er interessert i å lese om, kritikk og ros. Har alltid noe å skrive om, og kunne sikkert lagt ut mange innlegg daglig, men det kommer etter hvert, STAY TUNED (alltid hatt lyst å si det hehe) .. skulle jeg hatt en spørsmålsrunde????.. eller noe? 🙂
Våknet i dag av at min sønn Daniel kom, det er så utrolig koselig, spesielt når jeg ikke er klar over det.(vi skulle møtes kl 11) Kjenner at jeg savner de morgenene (hmm skrives det sånn?) vi hadde sammen når han bodde hjemme. Men det beste av alt, han er lykkelig og har det topp i nytt hus, og vi er så heldige at vi skal få dele første julaften med han og Martine i deres nydelige hjem. GLEDER MEG<3 Han Prøvde seg frem med å steke ribbe for første gang her om dagen, slik at han var sikker på at han skulle få det til på julaften, jeg tvilte aldri 🙂 men se på dette ..
I dag skal vi på julegave shopping, bare han og jeg. Dette er dager jeg verdsetter og koser meg med<3 Håper dere skal noe koselig i dag, uansett så ønsker dere mine kjære følgere en knall fin dag.. Vi snakkes i kveld 🙂 Klem fra en Lykkelig Mamma Ho Ho Ho
I år 2001 bygde vi et hus i Sandefjord, innerst i ei blindgate. Her må jeg bli kjente med naboene tenkte jeg, for det var mange andre hus i samme gate. Hadde så vidt hilst litt på nærmeste nabo, og hun virket hyggelig så dette skulle gå bra. Så jeg vinket de gangene jeg kjørte forbi henne. Det var en god start tenkte jeg da 🙂
En ettermiddag så jeg ut av vinduet og fikk øye på henne, hun sto ute. Da gikk jeg ut og latet som om at jeg leita etter noe ute ved bilen min (håpløst). Harket litt for meg selv i håp om at hun hørte meg og ropte på meg, så jeg fikk snakket litt med henne (sjenert vettu). Hun så meg, ba meg komme bort og vi snakka sammen lenge. «Endelig…isen brutt, phuu!”
Dagen etter på morgenen satt hun ute igjen, og da tenkte jeg at “hallo..nå kjenner jeg henne litt så da stikker jeg bort”. Får være litt kul da og ikke være sjenert, hjelper noen ganger det på flauheten å heller være kul. Så jeg sa muntert faktisk “Heeeei, hva sitter du her og depper over, skulle jo tro noen hadde dævva??» Lite forberedt var jeg på svaret.
«Ja Lene, Pappa døde i natt, fikk beskjed i sta» Eh.. atte ehh..(om det hadde vært mulig og forsvinne) Fy flate, jeg har ALDRI vært mer satt ut i hele mitt liv, og jeg sprang hjem. Etter en liten stund kom hun og ringte på og sa,”vi er ikke synske, du kunne jo ikke vite, det går bra”. Uff, Ga henne en god klem, og fra den dagen ble vi veldig gode venner, og nå, 17 år senere er hun en av mine beste venner <3 og denne historien “ler” vi av i dag.
*Siden den gangen har jeg ALDRI sagt noe slikt igjen*
Tenk om man kunne visst allerede som liten hva man skulle komme til å tenke i voksen alder, da er det nok mye jeg ville gjort annerledes. Men når man er liten så er det ikke lett å forstå et nei eller det passer ikke nå, jeg ville jo bare gjøre det JEG ville gjøre. Og gjerne få det JEG ville ha, tenkte jo så klart ikke over at det kanskje ikke gikk hver gang. Og da var det som om verden skulle gå under, hvis jeg ikke fikk den barbiedukka AKKURAT når jeg ville ha den, eller kunne leke i sandkassa uansett om det pøseregna ! :-/
Husker når jeg var sånn rundt 14 år så sa mamma til meg: «Lene, du vil skjønne hvorfor jeg sier nei til dette nå, når du selv blir voksen» Det var ord jeg satte meg ned og tenkte over, men likevel ikke forsto. Det skulle vært slik at man kunne fått et møte med en moden tankegang allerede som ungdom. Sånn som den reklamen som gikk på tv når en voksen versjon av deg selv forteller en ung deg om fremtiden? Kanskje en moden meg kunne fortalt meg at Mamma gjorde så godt hun kunne, og at det går an å godta annet enn det JEG ville (fillern at jeg ikke forsto!!)
Jeg var opptatt med sminke, meg selv og venner (permanent også tydeligvis tiihii). Så jeg la liksom ikke merke til alt hun gjorde for at vi skulle ha det bra. Ikke før jeg ble voksen, fikk barn selv og VIRKELIG forsto det. Da skjønte jeg hva hun mente med at jeg engang ville forstå. Jeg vet jeg var snill og jeg var langt ifra misfornøyd med alt, bare de tinga som ikke gikk min vei hehe. I dag så er jeg så takknemlig for alt hun gjorde, alt hun fikk til og for den hun er, hun er fantastisk <3
Hver gang vi ser på Sinnasnekkeren så er det en her i huset som er litt irriterende (nevner ingen navn hihi). Når Otto sier til folk «hvorfor har du ikke bare gjort det? Det er 2 timers arbeid så er det gjort», da kommer det ofte en kommentar fra min sidemann : «jeg skjønner ikke hvordan folk kan gå så lenge uten å få gjort sånne småting som gjør rommet ferdig, det er jo helt tåpelig» HVA SA DU SA DU???
Veldig lett å si ja, vanskelig å få gjort. Jeg er ikke flink til å liste eller sette inn dørkarmer (les: jeg KAN IKKE), og noen foretrekker å ligge på sofaen å se på tv i stedet for å gjøre slike ting. Men hvordan kan man da være så enig med Otto på tv? Hmmm merkelig og litt irriterende faktisk. Men det er bare 3 år siden listene SKULLE vært oppe, og noen skal helst ta det i morgen eller neste uke (neste år spør du meg). Og ikke kan jeg be snekkersønnen om hjelp heller, for han vil veldig gjerne avslutte det han har begynt på selv *frustrerende*
Når handymannen i huset først er i gang med noe så er han et arbeidsjern, og jobber som en helt. Ekstremt flink, og takket være han (og meg da) så har vi et kjempe nydelig hjem <3 MEN når han først slapper av så slapper han VIRKELIG av, det er jo en mellomting på ting. Det MÅ ikke være enten eller, eller hva? Det er litt slitsomt faktisk, jeg ønsker å få det gjort (kan jo hende det blir fart på sakene etter dette er postet tiihiii)
Som han sier.. en snekkers beste venn er SOFAEN, trodde det var ACRYL jeg !!! 🙂
En natt for mange år siden lå vi i campingvogn på Trysil. På natten våknet jeg, og måtte på do. Jeg MÅTTE gå opp til sanitæranlegget som lå 200 meter unna og på veien var det et lekeområde. Jeg var fra før ganske overbevist om at skikkelser og opplevelser som IKKE burde/skulle/kunne skje kun var en illusjon. Men natt er natt og det var mørkt!
Jeg så på husken og tenkte, herregud, tenk hvis den hadde begynt å svinge. Nervøs som jeg var stirret jeg på husken og tenkte «tenk hvis» helt til jeg så den begynte å svinge. Skjønte at det var kun i mine øyne dette skjedde. Så fort jeg «snappet» ut av den tanken igjen, hang husken helt rolig. KUN en illusjon.
Hunden nektet
Noen år senere flyttet jeg inn i en 2 mannsbolig, og fra første dag der følte jeg meg trygg og fornøyd. Bortsett fra at hunden roet seg aldri, en dag nektet han å gå inn etter en gåtur, han stirret i taket og var rar. Da ringte jeg en venninne som måtte komme og sjekke huset før jeg gikk inn (torde ikke det sjøl da).
Ingen var i huset, men huset var ikke tomt
Når kvelden kom og jeg gikk å la meg, lå jeg å så på tv. Plutselig hørte jeg en lyd i gangen, og kikket ut, der i døråpningen sto det en smilende mann og røyket. Illusjon igjen tenkte jeg og så bort, men da jeg igjen kikket bort mot døren sto han fortsatt der. Klar og tydelig som om han var virkelig, Så blåser han røyk mot meg, og røyklukten slo meg i ansiktet. Samtidig ble han borte, og jeg satt igjen med en stressa men uredd følelse.
*Dette var ikke siste gangen jeg opplevde slike ting, det skjer ikke ofte, men her i huset er man aldri alene*
Egentlig så skulle det vært jul hele året, sånn i sinnet i hvert fall. For de fleste kjenner den følelsen av at alt blir så forsterket i denne høytiden, følelser, tanker, samhold og gjestfrihet. Hvorfor er det slik at det blir sånn, spesielt i Jula? Hvorfor er man varmere i hjertet på denne tiden? Jeg kjenner det jo godt selv, men vet ikke helt hvorfor. Jeg for min del tenker ekstra på mennesker jeg kanskje ikke tilbringer masse tid med, familie som bor lenger bort som jeg ikke møter ofte, og mennesker jeg ikke kjenner. De som er alene, de som går igjennom en vanskelig periode i livet og spesielt ensomme unge og eldre sjeler <3
Julen er vel en tid for refleksjon, for tanken på året som har gått og hva man kan endre det kommende år. Kanskje man skal bli litt varmere i hjertet HELE året , det kunne gjort en forskjell.. eller hva tror du ?
