“Jeg syns det er deilig å ha et forhold som ikke er fylt av krangling og diskusjoner, men hva er grunnen til at det aldri oppstår krangler? Vel, jeg tror grunnen er meg, og det er jo ikke bare positivt”
Jeg VET det da jeg selv sliter litt med å si fra, og der kommer det inn at jeg ikke helt skjønner hva som har skjedd med meg. I tidligere forhold hadde jeg null problemer med å si fra, vise meg irritert/sint når jeg var det, men nå skyr jeg det som pesten. Går heller en tur, enn å vise meg frustrert. Blir ikke mye krangling av det.
Merkelig, og veldig dumt, jeg kan jo ikke bli hørt om jeg ikke sier noe. Til venninner får jeg uttrykt meg akkurat slik jeg vil uttrykke meg til min kjæreste, men jeg får det liksom ikke til og det plager meg. Kanskje jeg «glemmer» det når jeg allerede har snakket om det med venninner?
Vi har et knall forhold, kanskje jeg er redd for å ødelegge det ved å være faktisk vise at jeg er irritert eller at noe plager meg? Uansett så er det ikke sunt å holde en irritasjon inni seg heller. Og det må vel være greit å være irritert innimellom, det er jo bare en del av livet. Tilogmed når han irriterer seg over noe jeg gjør så skyr jeg svarene mine som ligger å lurer på tungen, de kommer liksom bare ikke ut. Hva skjer med det… håpløst!
Han er jo bare den snilleste på jord, og vi vet hvordan vi skal snakke sammen. Problemet ligger kanskje litt på at jeg føler at han ofte reagerer på en helt annen måte enn hva jeg forventer når jeg tar opp noe, så da lar jeg heller være. Han er litt konfliktsky, og tar kritikk ganske dårlig. Kanskje jeg har blitt konfliktsky også?
Ha en strålende tirsdag 😊
-Lene-
