Man kommer til et punkt tror jeg i alle situasjoner hvor man godtar at det er slik det er, som for eksempel når jeg skal fly. Jeg tror jo min siste time har kommer i det motoren starter og flyet begynner å rulle ut på banen. Når det tar av så føles det som om at jeg er i mitt siste minutt tror og som regel begynner jeg å gråte på vei opp. Ja, det er fakta, jeg gjør det. Skjelver som et aspeløv og hele livet mitt går i reprise på noen sekunder. Selv om at jeg allerede da ikke kan be de å slippe meg av fordi jeg angrer på at jeg ble med så er jeg fortsatt stressa.
Vel oppe når flyet har lagt seg i den høyden det skal være, så kommer det en slags ro over meg. Da er det greit, da vet jeg at hvis noe skjer så kommer jeg meg faktisk ikke unna det og godtar det.
Nå med coronaen så tror jeg at jeg begynner å nærme meg det punktet hvor jeg tenker at får jeg det så får jeg det. Jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve å ikke få det, alt annet ligger utenfor min kontroll. Barn må få være barn i huset og livet går sin gang. Alt bunner ned til tanken man har om ting og selv om at jeg ikke har lyst på viruset, så får jeg bare ta det som det kommer. Er det noe riktig i det de sier om vaksinen så skal det jo gå bra likevel. Så jeg godtar det HVIS jeg får det, har ikke noe annet valg. Det er en god følelse det også….. å godta!
Hva tror du?
Følg meg gjerne på Instagram HER og på min facebook side HER ❤
